Bekjennelser til Live

Tenkte jeg skulle trappe ned på skrivinga …  Bekjennelse nr. 1: Det er vanskelig å begrense seg

…

Og nå har jeg vel allrede røpet bekjennelse nr. 3: Jeg har jobbet videre med fordypningsoppgaven. Jeg var klar for å utsette resten av studiet hvis du råda meg til det. Det er helt sant. Jeg trodde på det selv. Men et sted i tida mellom jeg sendte det spørsmålet til deg, og jeg fikk svar fra deg, var jeg på veiledningstime med veileder til fordypningsoppgåva. Jeg var veldig lite forberedt, hadde knapt gjort noe med oppgaven siden sist, men på en eller annen måte, blei jeg motivert til å forsøke å skrive en slags oppgave, prøve få bestått, om så med dårligste ståkarakter. Kanskje det ikke er så vanskelig å greie å bestå. Kanskje oppgaven kan være ganske dårlig, men likevel god nok? Når jeg har hatt «fri» fra jobb pga TMS, har jeg også brukt litt tid på skolen, søkt etter og lasta ned artikler. Og de siste dagene har jeg jobbet ganske raskt med andre ting, fysiske ting, så hvis jeg fortsetter slik, vil jeg ha mer tid til oppgaven. Men det varer nok ikke. Og jeg tenker: Jobber jeg egentlig raskt nå, eller jobber jeg bare seint til vanlig? Hvis jeg tenker meg om, så gir vel svaret seg selv, hvis jeg tenker på at jeg synest andre jobber treigt nå, og utfra hav de sier på poliklinikken. Men det er jo praktisk å være effektiv, bortsett fra at jeg ikke får helt til å jobbe med konsentrasjonskrevende oppgaver i den tiden jeg får til overs. Eller får jeg så mye tid til overs? Bruker jo litt tid på å skrive, sånne andre slags tekster enn oppgave, brev og slikt, har avansert til å skrive brev med penn og papir, ikke bare mail og meldinger. Hatt en sånn ide om at jeg kunne ta en kombinert skrive-/ferieuke, altså reise bort et sted og ha med data og litt bøker/artikler, skrive på oppgaven altså, men jeg vet ikke helt, har innsikt nok til å være usikker på om det er jeg som tenker det. Det kan være det, men jeg vet faktisk ikke.

Bekjennelse nr. 4: Jeg er litt høy. På grensen mot hypomani tenker jeg. Litt usikker på om de på poliklinikken mener jeg er hakket over den grensa. Trur en av dem sa det i går, men hun kryssa ikke alle punkta på YMRS mens jeg kunne se. Jeg svarte konsekvent nei, for at de ikke skulle ta det for hypomane innfall det jeg ville de skulle hjelpe meg med (uff, jeg pleier være ærlig, virkelig!) Men jeg tror nok hun gjennomskua det, for hun ville ikke hjelpe meg, jeg måtte først tenke på det i en uke. Eller, er jeg noen gang hypoman? Kanskje det er sånn jeg skal være? Kanskje det er vanlige svingninger? Men da hadde de ikke reagert på poliklinikken, og dette er jo en helt spesiell tilstand. Sånn tenker jeg, og blir ikke helt klok, men jo jeg konkluderer vel med at jeg er bittelitt oppe nå. Jeg har foretatt meg ting jeg ikke ville gjort ellers, og jeg har vært mye mer anmasende enn vanlig. Det er som en alkoholrus kanskje. Bare uten å sjangle eller snøvle., og uten bakrus, eller det vet jeg nå ikke. Eller.., nå har ikke jeg prøvd andre rusmidler enn alkohol og nikotin, så om jeg hadde det, hadde det kanskje vært andre stoffer det hadde vært mer nærliggende å sammenligne med. Men alkohol blir det nærmeste jeg kommer. Liksom litt mindre hemninger, mer frampå, mer spontan, tuller mer, uttrykker misnøye mer tydelig, maser mer, går fortere, hører høyere musikk i bilen (nåja, jeg kjører ikke bil når jeg har drukket), kjører feil oftere, glemmer bankkort brusautomater, glemmer at jeg har vinduet nede for å betale bommen og fortsetter å syngehøyt, løper fordi jeg tror jeg ser en som jobba på TMS før (MOT, ikke fra, for å si «Hei, når skal du starte frisørsalong?»), men mista henne av syne da. Vil ikke legge meg om kvelden, holder i stedet på med andre ting som også er lista opp i YMRS (som de har tatt i bruk nå). Og jeg kunne gjort en ting jeg aldri ville gjort ellers, men nå fikk jeg ikke sjansen, for jeg var ikke tålmodig nok til å vente på den sjansen. Og jeg har gjort noe annet, som jeg nok heller ikke ville gjort til vanlig, men samtidig så angrer jeg ikke, jeg ville gjort det samme nå om jeg var der nå. Noe hvisker meg at jeg kan bli så flau seinere, Jeg registrerer at noen hvisker det, men jeg tror ikke på den stemmen (dette er billedlig språk, ikke hørselshallusinasjoner!), eller jeg tror og ikke tror, eller jeg driter i det. Det er så rart!

MEN, jeg tenker at jeg ikke er helt over grensa fordi, jeg sover (dog med sovemed.), OG jeg kan greie å ta meg sammen. Det var så vidt jeg fikk TMS torsdag. Jeg var så redd for å ikke få det, for tenk om hvis disse to siste behandlingene før ferien ble annulert, og det ble årsaken til tilbakefall. Jeg greide å overbevise om at jeg var mye roligere enn dagen før. Du trenger ikke ringe og informere dem om det, for jeg har allerede innrømt det. Uansett, jeg kunne jo ikke fake at jeg greide ta meg sammen, kan man ta seg sammen, så kan man ta seg sammen. Men jeg kunne kanskje framstå roligere enn jeg følte meg, jeg kunne være bevisst på å ikke plumpe ut med alt jeg tenkte, jeg kunne svare litt vagt og underdrivende på YMRS (men jeg er vanligvis til å stole på altså!!) Fake it until you make it: Jeg VAR roligere resten av den dagen. Det hadde jeg ikke greid om jeg virkelig var hypoman. tror jeg («tror jeg trallala» skulle jeg til å skrive, men tok meg i å tenke at det må i alle fall virke hypomant, så jeg tok bort «trallala», så jeg kan korrigere meg selv). Jeg har også greid å være på jobb i dag, uten å skape uro på demensavdelingen, greidde være rolig i samhandling med beboerne, ikke noe problem å gå litt fort i gangene når man henter handduker osv, så lenge ingen beboere er der, ok å rydde kjøkkenet litt raskt, ok å legge på plass klær som jeg ellers ikke er flink til. Jeg ville nok fått altfor lite søvn uten, men jeg HAR tatt Imovane for å få sove. Selv om det er fristende å ruse seg på søvnmangel, så har jeg fornuften i behold. Den kan føles god den rusen (på søvnmange, ikke Imovane), men man fungerer jo ikke uten å sove, og jeg vil jo fungere. Og selv om mye av denne uken virker så absurd, så fungerer jeg jo.

Blir forvirra av å tenke på hva jeg tenker om denne tilstanden. Kanskje jeg trenger metakognitiv terapi, er ikke det terapi for tanker om tanker? Eller…? Altså jeg krangler med meg selv om hva dette er og ikke er.

Jeg er i det minste forutsigbar i min instabilitet. Det begynner rundt en måned etter solsnu, sommer som vinter. Da tar jeg en subsyndromal mixed state til forrett. Blir ikke helt enig med meg selv om den faller i smak eller ikke. Til hovedrett spiser jeg depresjon (eller den spiser meg). Jeg skulle gjerne ha klaga til kokken, men jeg får ikke kontakt, ikke på en stund. Når jeg til slutt får kontakt, er hovedretten fortært, så det er for sent å få ny, men de forsøker å gjøre det godt igjen med en vidunerlig hypohypomani (under hypomani, eller under undermani, noen ganger hypomani, hvis jeg noen gang har vært det. Midt oppi dette, når jeg leser hva jeg skriver, eller tenker over hva jeg har sagt og gjort, så tenker jeg det er hypomant, men samtidig lurer jeg på om jeg noen gang har vært hypoman, kanskje jeg ikke har bipolar, kanskje bare tilbakevendende depresjoner, men det kan jo ikke stemme . Altså jeg blir forvirra over egne tanker. Jeg vet ikke om jeg har innsikt eller utsikt) til desert. Så får maten sige litt, og jeg kommer i normalt gjenge. Helt til neste «fest»måltid, som starter etter neste solsnu. Du kan jo sende en henvisning til TMS før du slutter, eller nå for den del, henvisning til de åpner igjen etter sommeren. Da, når de åpner igjen første august, har jeg strevd med hovedretten i en ukes tid.

Hilsen din mest egenrådige pasient