Husmorferie

Eg reiste ikkje langt, og eg reiste ikkje saman med nokon, som sikkert mange ville gjort. Eg måtte reise åleine, men møtte nye menneske undervegs. Somme av dei snakka eg med, andre berre observerte eg.

Eg møtte ei som stadig sukka og sa «eg er så dårleg». «Ho sat ofte og halvsov eller ho vandra sakte og mimikkfattig i korridoren. «Sjå kor dårleg eg er», sa ho med heile seg.  Eg spurte kva ho pleier like å gjere. Det var vanlege ting, som ting i huset. No klaga ho over at ho var lei av å dekke bordet. Ingen andre gjorde det, sa ho, så ho kjente seg forplikta. Utover dette snakka vi lite, men vi løyste kryssord saman.

Eg møtte ei eg kunne snakke mykje  med. Vi sat på terassen. Vi snakka om alt frå tomatar til tårer. Ho var møbelsnekkar. Ho hadde komme heim frå ferie i  utlandet, og mannen hadde brått og uventa formidla at han ville gå frå henne. Ho fekk ikkje sove i huset, så no var ho her. Ho hadde kjøpt ny, stor og fin leilegheit som ho skulle flytte inn i.  Eg måtte komme på besøk når ho var ferdig med flyttesjauet.

Eg møtte trøkkføraren som arbeider som reinhaldar. Henne kunne eg også snakke litt med. Ho syntes strikking verka samlande og beroligande.  Ho likte å gå tur. Ho arbeidde på ettermiddag og kveld, motsett av venindene, og ho sakna nokon å vere med på dagtid. Ho pendla mellom pensjonatet og bærbuskene heime. Før ho reiste tapppa ho vatn i store flasker, for brønnen hennar hadde gått tørr.

Ei anna seig rundt i lokalet med seinka blikk. Ordlaust gjekk ho og  strauk seg på magen, som om ho var gravid.  Ho tok stadig kontakt med personalet.  Plutseleg ein dag var ansiktet meir levande, og ho snakka! Det var smerter som gjorde at ho gjekk slik ho gjekk. No hadde ho fått behandling mot det som var så smertefullt.

Eg møtte ei som eg, i alle fall dels, kjente frå før. Ho kunne eg også snakke med, på eit vis. Ho hadde også ein del kontakt med møbelsnekkaren og den reinhaldande trøkkføranren.  Ho sat mykje ute. Det såg ut som ho sola seg. Når ho var inne, sat ho mykje i daglegstova. Ho strikka eller ho løyste kryssord. Etter måltid sette alltid mjølka tilbake i kjøleskapet, så snart det var tomt rundt bordet. Besøkande tok henne iblant for å vere tilsett. Ho såg nesten ut som om ho ikkje hadde bruk for å vere der, men ho kviskra meg at ho sat ute slik ho gjorde, for å gjere ting ho pleidde å like. Samtidig kunne ho sitje med det tunge hovudet lent mot veggen, utan at det såg påfallande ut. Ho skulle ikkje ligge i senga på dagtid. Strikking og kryssord, var middel for å gjere dei lange minuttane litt lettare å halde ut.

Eg møtte ein eg huskar namnet på fordi det minna om ein blodtrykksmedisin. Han hadde diverse teoriar om kosthald, og kikka stadig i kjøleskapet. Eg møtte ei som knapt åt til trass for at ho fekk lage sine eigne rettar. Ho var mest for seg sjølv. Eg møtte ei som sjeldan viste seg. Eg møtte fleire som eg ikkje veksla eit ord med.

Eg møtte personar som eg skulle forholde meg til, som ikkje presenterte seg. Eg møtte ein som halvvegs låg i sofaen og leste medan han var på jobb. Eg møtte folk som tok meg i handa og sa namn og tittel. Eg møtte Vilde som fekk meg til å gå vekk frå tanken om at eg føretrekker hjelp frå personar som er eldre enn meg. Eg møtte Øyvind som tok seg tid, lytta og sette i gong nye tankerekker i meg. Det var bra eg sa at samtale med han var til hjlep, sidan det var lett å tenkje at dei ikkje hadde noko å tilby meg. Eg møtte han som prata ganske mykje, og gjorde stemninga lettare. Eg møtte stilla rundt bordet.

Husmorferie. Ei lita reise, bort frå barn og husarbeid. Det er helst det uttrykket brukast om i dag.  Opprinnleg handla husmorferie om å sidestille arbeidet som kvinnene gjorde i heimen med lønna arbeid. Nokre kvinner, behovsprøvd, utfrå økonomi vil eg tru, kunne få statsstøtte til opphald på t.d. pensjonat med kost og losji. No var det ikkje slik at eg ikkje hadde råd til å betale feriereise sjølv. Min lille husmorferie var elles ikkje så langt frå den opprinnelege tydinga av omgrepet. Eg hadde pause frå krav i heimen. Opphaldet var dekka av staten, og det var inkludert kost og losji. Behovsprøvd var den også.

Sjå opp

Eg er så lei! Lei av å mangle energi, av at det som skal gjerast er ein kamp å få gjennomført. Lei av å vere sliten. Lei av å tenkje. Lei av å bekymre meg. Lei av å ikkje fungere i jobb. Lei av å tvile på om eg er god nok mamma. Lei av å tvile på om det er verdt å bli i livet.

Og eg er redd. Redd for å ikkje bli «meg sjølv» igjen. Redd for at det er dette som er «meg sjølv», redd for at den «friske meg», berre er ein illusjon, ei vrangførestilling, eit skodespel for meg sjølv og for andre. Redd for å ikkje komme i jobb igjen. Redd for at barna tek skade av min tilstand. Redd for skam. Redd for nederlag. Redd for eigne tankar. Redd for å gje blaffen i om familien får vite dødsårsak viss eg dør. Redd for at det faktisk er mogleg å bestille på e-bay det remediet eg ikkje lovleg for tak i her. Redd for at eg faktisk bestiller det. Redd for å ta sjansen på at forsøk på å forlate denne verda blir mislukka  Redd for at det ville bli mislykka. Redd for å angre undervegs. Redd for ydmykelse. Redd for stempel. Redd for smerter. Redd for forakt.

Men ikkje alt som skal gjerast er ein kamp lenger. Mykje er det, men ikkje alt. Eg kan strikke, eg kan lese litt, eg kan sjå TV. Eg kan snakke med folk, i alle fall i korte periodar. Utan å kjempe. Eg kan vere vaken. Eg kan sitje oppreist, til tider også utan noko å lene meg mot. Eg kan skrive. Alltid kan eg skrive.

Eg er redd, men eg er ikkje redd heile tida. Eg er ikkje sikker på at det er dette som er den verkelege meg. Eg tenkjer ikkje alltid tankar som skremmer meg. Eg står ikkje nederst i bakken. Eg står midt i bakken, og akkurat nok kjennest det ut som eg mister fotfestet. Eg blir redd for å gli bakover, nedover, og må kjempe med å klamre meg fast og ta eit steg til, eit steg til, eit steg til. Sjå opp, sjå fram, sjå opp.

Å fylle tida med ord

Du bad meg om å skrive, men det er eit ork å reise seg frå senga og hente PCen. Dessutan anar eg ikkje kva eg skal skrive. Eg veit ikkje kva som skjer. Det kjennest berre så umogleg å vere til. Eit minutt er som ein time. Eg veit ikkje korleis skildre denne kjensla. Om eg grublar? Ikkje veldig. Om kjenner meg trist? Eg veit ikkje. Det kjennest berre uuthaldeleg, og eg veit ikkje kvifor det er vanskeleg å halde ut. Skulle gjerne ha sove bort tida. Eg forsøkte på det før eg kom hit, men det fungerte ikkje. Eg sov ikkje meir enn vanleg, kanskje tvert imot. Kanskje eg blei litt «bedøvd».

Eg får sannsynlegvis starte med TMS, eg får ny samtale med deg i morgon, og eg får endra medisinering. Om ikkje Lamictal kan aukast, blir det lithium. Eg er skeptisk, men alt er betre enn dette. Om ikkje auka Tolvon hjelp for søvn, blir det Seroquel. Eg er skeptisk til det óg. Sjølv om dette skjer denne veka, kjennest det så uendeleg langt fram i tid. Dessutan vil det ikkje ha effekt med éin gong, bortsett frå at eg kanskje kan sove om natta. Døgnet blir litt kortare då, men framleis altfor langt.

Eg gjekk på senteret i går, strikka, vaska klede, åt, såg TV og spela gitar. Og gjorde ingenting. Når eg ramsar opp no ser eg at eg har gjort ganske mykje, men det var tungt å gjere dessse tinga. Det er som at alt eg gjer, er for å få tida til å gå. Det er det som er målet kvar dag no, å bli ferdig med den.

Eg var ikkje komfortabel med å gå på senteret. Eg kunne jo møte på nokon kjente. Eg møtte ein kollega. Samtala var nok i realiteten normal. Min indre dialog , eller rettare sagt monolog?, sa at «Uff, eg ville ikkje måtte snakke med nokon akkurat no. Eg ville sleppe å fortelje at det er slik, igjen. Å lyge om det ville vere fånyttes. Kva tenkjer ho om det?  Søren! Kvifor sa eg ikkje heller noko meir ullent, som at det går litt opp og ned? Eg vil framstå som frisk. Eg vil vere frisk! Eg vil ha tilbake meg! Kanskje eg kan bli meg sjølv igjen ein gong, men det kjennest så fjernt akkurat no.»

«Prøv å komme ut og vere sosial», var det ein som sa. Han hadde først lytta og utforska, så det var greit at han foreslo det. Eg greidde det! Vi snakka litt om alt frå dårlege dagar til tomatar som skulle vore plukka og vatna. Etterpå kjentes det litt lettare, og eg orka ta fram datamaskina.

Du foreslo at eg skulle skrive. Eg skriv, men eg veit framleis ikkje kva eg skal fylle resten av dagen med. Eg kan ikkje fylle heile resten av dagen med bokstavar. Eg skriv ein tekst som er ganske ulik dei tekstane eg likar å skrive, men den har avleia meg ei stund, og tida kjennest litt meir uthaldeleg.